Ønsket om fri, eller i hvert fall rimeligere, tilgang til Statens kartverks data har vært sterkt i brede miljøer i flere år. Kartverket produserer kart av høyere kvalitet enn de tilgjengelige alternativene, som Google Maps. I dag melder Kartverket at de åpner tilgangen til sine digitale karttjenester fra 1. desember.

Selve kartdataene blir imidlertid ikke frigitt nå, forteller informasjonssjef Åge Hadler i Statens kartverk. I første omgang vil man bare gi tilgang til visningstjenestene.

— Vi snakker ikke om vektordataene nå. De er lite interessante for folk flest, for du må ha kompetanse og GIS-verktøy for å kunne behandle disse. Det er det stort sett de profesjonelle kartfirmaene som sitter på. Folk flest kan ikke håndtere disse dataene, sier Hadler.

Kartverket oppfordrer interesserte til å være kreative: “Bruk kartene våre til å utvikle nye spennende tilleggstjenester,” står det på nettsidene. Men mange interesserte stoppet umiddelbart opp ved det første vilkåret for bruk, der det heter at tilgangen gjelder for “personlig bruk” av tjenester for visning av kartbilder. Hva kvalifiserer som “personlig bruk”? Jeg ba seksjonsleder for distribusjonsenheten i Kartverket Erland Røed oppklare dette.

— Vi prøver nå å henvende oss til allmennheten, og har brukt uttrykket “personlig bruk” fordi dette ikke skal danne grunnlag for en kommersiell butikk. Men dette er fryktelig vanskelige spørsmål, fordi kommersiell bruk ikke er definert og det er mange gråsoner, sier Røed.

Kartverket tenker at “personlig bruk” skal dekke brukere som privatpersoner, små organisasjoner og foreninger, aktører med små nettsteder.

— Vi prøver oss fram, vi har ingen erfaring med dette. Vi tar nå en liten sjanse, og så ser vi hva som skjer. Og vi har åpnet for en retrett, selv om det sikkert er veldig vanskelig! Vi vil kunne skru litt på tilgangsmekanismen vår, men vi har ikke en horde av nettpoliti som skal ut og sjekke hvordan dette anvendes nå, sier Røed.

Han viser til offentlighetsloven: Når informasjonen frigis, må den også frigis for alle. Men Kartverket har adgang til å begrense bruk som påfører dem ekstra kostnader i form av for eksempel mer serverkapasitet. Derfor har de i første omgang lagt inn tekniske begrensninger som skal hindre maskinell utnyttelse og nedlasting. Når det gjelder de såkalte cache-tjenestene er begrensningen på 10.000 kartbilder per døgn.

Røed bekrefter at en kommersiell aktør som en nettavis ikke faller inn under “personlig bruk”. Han mener at begrensningene gjør at tjenesten ikke vil være så attraktiv for disse brukerne.

På spørsmål om Kartverket vil begynne med rimeligere priser til kommersielle aktører, viser Røed til endringene som er i vente når det gjelder organiseringen av salget av kartdata. I dag har det statlige selskapet Norsk Eiendomsinformasjon (NE) enerett på dette salget, men denne eneretten er i ferd med å avvikles. Kartverket har ikke foreløpig laget en løsning for hvordan de vil organisere dette videre.

— Vi har ikke innrettet oss nå for å begynne en kommersiell drift rundt dette. Det er et vakuum nå, NE får operere til vi kommer opp med et apparat, sier Røed.

Løsningen vil imidlertid ikke bli “rendyrket kommersiell”, som Røed uttrykker det. Snarere vil man lage en modell der en kommersiell bruker må dekke noen av kostnadene det offentlige påføres ved eksempelvis innkjøp av servere for å håndtere utleveringen av data.

Statens kartverk disponerer også viktige og etterspurte datakilder som GAB-registeret og stedsnavnregisteret. Kartverket forvalter stedsnavnregisteret på vegne av Kulturdepartementet, som ønsker at det skal gjøres tilgjengelig gratis. — Der dreier det seg vel egentlig om å få til noe teknisk rundt et frislipp, sier Røed.

GAB-registeret er annerledes; der åpner reglene for at staten kan ta gebyr. Åpning av dette registeret er ikke noe som vurderes nå.

Kartverket har arbeidet med prosjektet om åpne digitale tjenester et halvt års tid, opplyser informasjonssjef Hadler. Blant annet har man avklart rettighetsspørsmål med samarbeidspartnere — kommuner, Vegvesenet og andre. Kartverkets data produseres i samarbeidsprosjektene Norge digitalt og Geovekst.

Kartverksjef Anne Cahtrine Frøstrup viser til ønske om mer åpenhet som begrunnelse for initiativet:

Vi har det beste og ferskeste kartgrunnlaget i Norge og nå deler vi dette med alle. Dette viser at Kartverket er synlig til nytte for samfunnet og er helt i tråd med offentlig politikk om mer åpenhet.

Se også mer om nyheten hos VG Nett og NRK Beta.

Pål Kristensen fra Kartverket tvitrer om saken. Søkeord på Twitter: #kartverket. Du kan også prøve #altut.

OPPDATERING: Kartverket har lagt ut en egen nettside hvor de ber om tilbakemeldinger på initiativet.

Jeg har spurt meg selv mange ganger hva mine illustrasjoner egentlig er for noe – og vekselvis kommet frem til noen svar; aviskarikaturer(?), grafiske illustrasjoner, magasinforsider, visuelle kommentarer, artikkelvignetter, omslag- og reklamebilder. Og altså det vi kaller hovedsaksplakater, forsideillustrasjoner i Vox Publica. Ideelt skal plakatene konkretisere saken, gjøre artiklene mer innbydende og markere vår siste hovedsak. Og så vil jeg jo også gjerne si noe – ikke alltid like lett.

Gjennom tre år med illustrasjon har jeg arbeidet mye med å finne en form som kan stå til et nettmagasin. Jeg har tenkt at det visuelle uttrykket må spille på lag med mediets iboende kvaliteter – at det skapes for ren digital publisering, med de verktøy og muligheter som hører hjemme innenfor “sjangeren”.

I mai i år gikk vi over til ny design og jeg fikk flere pixler å leke meg på på forsiden. Paradoksalt nok har den økte plassen gjot meg enda mer fokusert på å lage enkle og tydelige illustrasjoner, som her i plakat nummer 100 (september 2009).

Fjern støyen, finn melodien

Arbeidet med en illustrasjon starter med artikkelen og overskriften. Jeg leser artikkelen og ser om den gir noen umiddelbare assosiasjoner. Ytringsfrihet, demokrati og rettsstat står som VPs saksunivers; alvorlige og viktige problematikker – og abstrakte ideer. Men ideer er også symbolsterke og fulle av visuelle referanser – og det er de referansene jeg leter etter. Wikipedia er en puslespillbrikke, forskningen en hornbrille, Putins Russland en spion og journalistikken penn og blokk. Dette blir viktige bestanddeler i de plakatene jeg lager.

Etter å ha lest saken og tygget på overskriften, må inntrykkene bero litt før jeg starter. Kreativitet er etter min mening problemløsning – og problemløsning handler ofte om å få hjernen til å jobbe med et problem mens en driver med noe annet. Jeg tenker på det som å skru på en frekvens (temaet) og filtrere ut støyen (la underbevisstheten kverne) til du hører melodien i bakgrunnen. Visualisering er slik sett ikke ulikt analyse.

Fra remiks til håndlagde illustrasjoner

I utformingen av plakaten er jeg ofte inspirert av en teknikk eller et visuelt univers – og dette kan være springbrettet for hele illustrasjonen. I starten brukte jeg mye tid på å søke i Creative Commons-lisensierte bilder på Flickr, og mange av illustrasjonene er manipulasjoner av materiale funnet der. Dessverre var vår tidlige publiseringsløsning slik at man ikke kunne gi skikkelig kreditering, og tragisk nok har bildereferansene mine etterpå gått tapt. Arizona-rainmans photoshop-satire er viktig inspirasjon for mange av disse plakatene.

Nå lager jeg oftest hele illustrasjonen selv, men det har vært strevsomt å lete etter et eget utrykk som har gjenkjennelighet og styrke over tid. Det kanskje mest utslagsgivende for meg var å kjøpe boken The Daily Gorilla, som dokumenterer høydepunktene fra den nederlandske avisen De Volkskrants forsøk med å la grafiske designere “kommentere” en sak over en hel side hver dag. Dette var et land jeg mer kunne kjenne meg igjen i – langt fra aviskarikaturens satiriske univers, men med en tydelighet og et meningsinnhold som ofte mangler i magasinverdenen. Bokomslag, platecover, filmplakater og tegneserier er formater og områder jeg er spesielt oppmerksom på.

Syv gode inspirasjonskilder:
fffffound
Information is beautiful
The flickr Commons
Mot veggen
The video millitia
360 illusion
yay!everyday

Alle plakatene lager jeg i Photoshop, men teknikkene jeg bruker i utformingen varierer. Plakaten om gjenbruk av data som jeg lagde i forrige uke hadde for eksempel utangspunkt i et gratis program for å kode-tegne figurer. Oftest lager jeg en blanding av tegning og fotomanipulasjon – jeg begynner med å skissere motivet på papir, skanner det, bearbeider tegningen digitalt, kobler den sammen med et passende foto og legger til teksten. Photoshop er et uhyggelig kraftig verktøy og har så mange muligheter at det blir vanskelig å si noe generelt. Min favoritt i Photoshops verktøykasse er penneverktøyet. Penneverktøyet er et rent digitalt verktøy som gjør linjer, kurver og punkter til matematikk slik at resultatet er uavhengig av oppløsning og maleriske effekter. En figur tegnet med penneverktøyet kalles en vektor og kan reproduseres i original kvalitet uansett størrelse.

Noen høydepunkter

Min redaktør skriver gjerne under på at jeg produserer best under press – selv vil jeg ikke innrømme at stress er en god kreativ katalysator, men kontinuerlig produksjon og klare rammer gjør at en utvikler seg og blir bedre. På mange måter fungerer Vox Publicas hovedsaksarkiv som en visuell utviklingslogg for meg. Fra plakat til plakat kan jeg for eksempel se når jeg ble nysgjerrig på en stil, og når jeg behersket et verktøy i Photoshop, eller når jeg begynte å tegne med én spesifikk tusj. Videre i denne artikkelen vil jeg hente frem noen av mine egne favoritter fra arkivet og gi en kort kommentar til hver plakat.

Dette var min fjerde illustrasjon for Vox Publica (desember 2006) og var første gang jeg følte at jeg var inne på noe litt nytt og originalt. Bildet av plassen og mannen på flyerne er hentet fra Flickr, men referansene til originalene er dessverre tapt og på tross av iherdige forsøk har jeg ikke lyktes i å finne dem på nytt.

Her er en karakter jeg lagde for en serie med artikler om ytringsfrihetens kår i Putins Russland (oktober 2007). Karakteren er omarbeidet fra en enkel streetart på en vegg. Jeg syns “spionen” gir en assosiasjon til KGB-tidens Russland; her holder han forelesning om den farlige ytringsfriheten (personliggjort av journalisten Anna Politkovskaja).

En mer ren fotografisk illustrasjon. Sensommeren 2008 lagde jeg veldig mange plakater til temaet Wikipedia og forskerne; denne skulle akkompagnere en artikkel av en biolog – og den stakkars fikusen min måtte unngjelde for sak[s]en.

En meget velskrevet og inspirerende artikkel (oktober 2008) som førte meg tilbake på et spor jeg først var innom med “spionen” til Putin; kombinasjonen av vektorgrafikk/tegning og foto. Jeg så for meg at den grå diplo-byråkraten er bundet av de norske interessene, symbolisert ved flaggets farger på munnkurven, ansiktet og slipset, og blir et paradoksalt hinder for mange verdier vi ellers støtter opp om.

En venn av meg insisterte i en diskusjon på at altfor få kunstnere behersker det klassiske håndverket; ekte kunstnere må kunne tegne en hånd, sa han. Litt ubevisst og litt på trass har hender blitt et tilbakevendende tema i mine plakater; her med journalistikkens penn og kraft til å bryte lenker (mars 2009).

Våre bloggere leverer stadig suveren kvalitet, og når muligheten til å illustrere Jens Kjeldsens innlegg (august 2009) om (Super-)Siv Jensens valgvideo kom la jeg inn litt ekstra krefter. Motivet er inspirert av tegneserien “Who killed retrogirl”, alt er tegnet for hånd før skanning, vektorisering og bearbeiding.

Plakaten er veldig fersk (oktober 2009) og er på mange måter et høydepunkt i forhold til å finne en gjenkjennelig personlig stil. Fornøyelsesparken og tyggegummien – den stadige underholdningen som omgir oss kverner i hodene på de unge, og jeg lurer litt på hvordan man får tid til alt sammen.

Utviklingen av Vox Publicas visuelle utrykk er langt fra over. Nettaviser og -magasiner har i mange år vært bleke digitale kopier av sine papirfedre. Det er intet galt med å bygge på fortidens metoder og lærdom, men tiden for innfødte former er her – både visuelt og journalistisk. Med nettets stadig skiftende trender og tilgang på nye teknikker er det alltid fare for å miste materien av syne, men på samme måte som Vox Publicas journalistiske bidrag holder stødig kurs, vil jeg fortsette min eksperimentering mot nye digitale uttrykksformer.

• Tweeting your way to Gulag
  neteffect.foreignpolicy.com: Russisk politi følger nøye med på aktivisters mikroblogging.
  (tags: blogging twitter russland ytringsfrihet)

• Svekket personvern gjennom Facebook
  sintef.no: Person- og forbrukervernet vårt svekkes gjennom økt bruk av Facebook, Twitter og andre sosiale medier, frykter forskere.
  (tags: personvern facebook twitter sosialemedier sintef)

Rundt om i Europa markerer man i disse dager, på forskjellige måter Berlinmurens fall for 20 år siden. Muren ble revet – symbolsk og håndfast. Men etter tyve år så er det nok dem som en gang i blant tenker som så: – Det var kanskje ikke alt de drev med i Øst-Tyskland som var så veldig dumt? De hadde ingen arbeidsløshet og dertil en forbilledlig kriminalstatistikk. Også brydde de seg om hverandre – langt mer enn den selvopptatte, liberale individualismen vår vestlige samtid oppfordrer oss til.

Det kan kanskje være slike ettertanker som har inspirert politiet i Trondheim som ber om å få lov til å varsle arbeidsgiverne til dem som blir tatt for kjøp av prostituertes tjenester. Det er i dag ganske strenge regler for hvem politi og påtalemyndighet kan varsle ved lovbrudd eller mistanke om lovbrudd. Det bør ryddes større tumleplass, mener trondheimspolitiet.

Det viser seg nemlig, ifølge trondheimspolitiet, at personer som man mener har vært innblandet i sex-kjøp har stillinger eller tillitsverv som ikke lar seg forene med deres vandel.

Saken utredes nå i dypeste hemmelighet idet utrederne ikke vil røpe sin identitet. Derfor er det ikke mulig å få fastslått hvorvidt det dreier seg om pågrepne, mistenkte, siktede, tiltalte eller dømte som det nå skal planlegges tilleggsstraff for: Eksponering!

Fra Sverige vet vi at svært få saker om sex-kjøp som havner i retten: De pågrepne synes det er så flaut at de velger det mest diskrete alternativet, innrømmer sin handling og betaler boten.

Innrapportering til arbeidsgiver eller idrettsforeningen, speidergruppens eller sosialetatens ledelse garanterer massiv utlevering av sensitive personoppløsninger: – Har du hørt om Jensen…!

I Sentral- og Øst-Europa visste man å holde borgeren under oppsikt. Natt og dag; Stort og smått. Norske politimenn har vært utsatt for store prøvelser, sykdom og lidelser i dette året som nå dabber ut. Men det er neppe noe sunnhetstegn at noen av dem nå vil bygge ut sladreplikten.

Angiverstaten bør være historie – ikke ideal?

• En boikott av fri tenkning
  aftenposten.no: Torsdag kan NTNU bli det første universitet i verden som vedtar boikott av Israel. Det må ikke skje, skriver Knut Olav Åmås.
  (tags: israel akademia ntnu boikott)

Da vi tidligere i høst begynte på arbeidet med kartlegging av offentlig sektors datakilder, støtte vi raskt på stor interesse. Jeg har snakket med flere fagfolk både i offentlig og privat sektor som lengter etter å kunne frigi og viderebruke data i nye tjenester — og det gjelder langt mer enn de mest omtalte dataene som Statens kartverk sitter på.

Den økende interessen for temaet har jeg rapportert om før her på bloggen, men nå er det på tide med en ny runde. Fire observasjoner:

• Altut.no: Sverre Andreas Lunde-Danbolt går i et innlegg i Aftenposten inn for at vi “etter modell fra amerikanske data.gov” burde “opprette Altut.no, som kan koordinere arbeidet med å publisere offentlige data.” Lunde-Danbolt vil at “dataene publiseres i standardiserte, maskinlesbare formater”, og at private aktører må “stå fritt til å bruke dataene som de ønsker, og ødeleggende vilkår som hos Lovdata må fjernes.” Skribenten kritiserer det han kaller “innhegningsmentalitet” i offentlig sektor, og tar til orde for frigivelse av mange typer data som det i dag er begrensninger på — blant annet ikke-aggregerte data fra Statistisk sentralbyrå (se også en lengre versjon av innlegget på skribentens blogg).
• Forventede motforestillinger: Espen Andersen peker på tre motforestillinger mot frigivelse av data som han antar er utbredt i offentlig sektor: At brukerne ikke forstår dataene, derfor er det ikke nødvendig å publisere dem; at dataene har feil i seg og derfor ikke bør frigis; og til slutt at dataene kan frigis, men bare i vår egen publiseringsløsning på vårt eget nettsted. Det er også inntrykket mitt så langt at disse holdningene er godt representert, og de vil utvilsomt prege debatten framover.
• Offentlig infrastruktur og søk: Det er navnet på en ganske nyopprettet Origo-sone, som tar til orde for å “tilrettelegge for innholdsdeling og -foredling, slik at vi og andre kan skape nye tjenester.”
• Datakilder.no: Enda et initiativ for å kartlegge offentlig sektors data er datakilder.no. Oppblomstringen av initiativer er et klart tegn på at Lunde-Danbolts “Altut.no”, eller hva et slikt nettsted skal kalles, er en overmoden ide. Informasjonen vi samler inn og som legges inn på datakilder.no og andre steder, bør kunne spare tid for de som til slutt skal lage “Altut”.

Siden sist har Fakta Først blitt oppdatert med tre nye artikler. Olav Anders Øvrebø har skrevet om at velgerne burde ha tilgang til lokalpolitikeres stemmegivning i ulike saker, og om at ssb.no skal gjøre sine data mer tilgjengelige for gjenbruk. Eirik Stavelin har i tillegg laget en bruksanvisning for hva som er viktig å tenke på når data skal frigis for gjenbruk.

Debatten rundt datalagringsdirektivet har blusset opp igjen, og Vox Publica har tidligere skrevet flere artikler med ulike innfallvinkler til debatten. Artiklene ligger samlet under serien Datalagringsdirektivet, og du kan blant annet lese om hvordan debatten rundt direktivet har ført til økt interesse for personvern og hvilke holdninger Arbeiderpartiet har til implementeringen av direktivet.

Husk også å sjekke Agorakalenderen for aktuelle arrangementer om demokrati og ytringsfrihet. For eksempel vil professor Helge Østbye presentere en analyse av data fra Nordiske TV-dagers medieundersøkelse gjennom 10 år tirsdag 10. november, og torsdag 12. november blir konferansen “Overvåking i en rettsstat” arrangert i regi av Senter for rettsinformatikk ved UiO. Mandag 16. november vil fremtidens mediestøtte bli diskutert på et seminar i regi av Institutt for informasjons- og medievitenskap ved UiB. Du kan selv også enkelt bli medlem av kalenderen og legge inn arrangementer der.

Vox Publica oppdaterer også jevnlig sin lenkesamling “Aktuelle lenker”. Her kan man finne mye interessant om internasjonal og norsk utvikling på våre temafelt. Et par eksempler fra de siste dagene: “Threatened Voices” er en database med oversikt over bloggere som trues, arresteres eller drepes for bruk av ytringsfriheten verden over. Og BBC har nettopp startet den nye nettsiden “Democracy Live”, der live-sendinger fra parliamenter på nett-TV er samlet.

For å lese artiklene:

Fakta Først:
Men hva stemte Kari Kommunepolitiker?
Enkel tilgang til informasjon om lokalpolitikeres stemmegivning burde være en selvfølge. Av Olav Anders Øvrebø

Nye ssb.no skal gi mer data-gjenbruk
Internasjonal trend mot mer åpne data helt i tråd med SSBs ønsker, sier sjef for nye websider. Av Olav Anders Øvrebø

Kan mine data gjenbrukes?
Hva er viktig å tenke på når data skal frigis for gjenbruk? Vi har laget et utkast til bruksanvisning. Av Eirik Stavelin

Hilsen
Vox Publica-redaksjonen

Det er en gjenganger: Etter hvert lokalvalg beklages det at valgdeltakelsen er så lav. I kommune- og fylkestingsvalget i 2007 stemte 61,7 prosent. Det var riktignok bedre enn bunnåret 2003, men likevel lavt.

Hva kan gjøres for å øke interessen for lokalpolitikken? Til tross for alle statlige pålegg og øremerkinger, er det fortsatt mye viktig som bestemmes lokalt. Lokale beslutninger påvirker oss på en ofte mer direkte merkbar måte enn de nasjonale. Så hvorfor er det så vanskelig å finne ut hva de enkelte folkevalgte faktisk har stemt i ulike saker?

For nedadgående (ill: SSB)

Én grunn til laber interesse kan altså rett og slett være at en skal ha godt med både ressurser og tålmodighet for å orientere seg i det lokalpolitiske systemet. Lokalt engasjerer ofte enkeltsaker mer enn partier, derfor er ikke nødvendigvis partienes lokallag første stopp for den som vil orientere seg grundigere enn det de kan gjennom de lokale mediene.

Dette kan vi i dag gjøre mye enklere. Prosjektene TheyWorkForYou og Hvem Stemmer Hvad viser hvordan. Det britiske prosjektet er spesielt fint, her kan den interesserte se hele stemmegivningshistorien til enkeltrepresentanter og abonnere på nytt om dem.

Begge disse eksemplene gir oversikt over representanter på nasjonalt nivå, men hvorfor skal ikke det samme kunne gjøres lokalt? For meg som velger er det viktig å ha god informasjon både om de løpende sakene kommunestyret behandler (kanskje jeg er berørt!) og for å kunne gjøre meg opp en veloverveid mening om hvem jeg skal stemme på ved neste valg. Hva kan være bedre enn å undersøke hva enkeltrepresentanter, og partigruppene samlet, stemmer i saker jeg bryr meg om?

Nå finnes det faktisk minst ett eksempel på dette (jeg har ikke her kunnet gå gjennom alle kommunene, og har nøyd meg med de fem største bykommunene). Kristiansand kommune har en søkeside som gir den interesserte muligheten til å sjekke stemmegivning i enkeltsaker. Langt fra perfekt, men også veldig mye bedre enn ingenting. Man kan sette opp en lang ønskeliste for forbedringer: Brukeren kan lage en side for en enkeltrepresentant via søket, men siden har ingen permanent nettadresse. Siden er ikke koblet til annen informasjon om politikeren, og det er selvsagt ikke mulig å abonnere på nytt om representantens stemme-atferd via e-post eller RSS.

Slik stemmer Vidar Kleppe (skjermbilde).

Kristiansand kan tilby denne informasjonen fordi kommunen har et elektronisk voteringssystem. Alle politikere i bystyresalen er utstyrt med en datamaskin, og stemmer via denne. Bystyrets sekretariat legger ut resultatene dagen etter møtet. Systemet var etterspurt av både publikum og politikere, forteller utvalgssekretær Anne-Lise Holand Aabø.

Hverken i Oslo, Bergen, Trondheim eller Stavanger har jeg klart å finne informasjon om stemmegivning fordelt på den enkelte representant (et lite forbehold: kommunale nettsider er ikke alltid like oversiktlige…).

En årsak til at få kommuner har slik informasjon, er at det er høyst ulik praksis nettopp i registreringen av stemmegivning.

— Det er ikke alle som registrerer hvem som stemte for hva, sier rådgiver Thomas Scheen i KS.

Hovedregelen er at alle møter i kommunale folkevalgte organer skal gå for åpne dører. Møteoffentlighet er et viktig prinsipp. Da virker det lite tilfredsstillende at resultatene av de åpne møtene støver ned i protokoller. Sånn sett er de utilgjengelige voteringsdataene et perfekt eksempel på potensialet i å åpne offentlig sektors data for viderebruk.

Voteringsdataene burde enkelt og greit blitt gjort tilgjengelig for nedlasting, så ville det nok ikke vare lenge før vi hadde både lokale og nasjonale “De arbeider for deg”-tjenester i Norge også. Vi hjelper gjerne med bruksanvisning.

Årsakene til lav deltakelse ved lokalvalg er selvfølgelig sammensatte. Ett tiltak alene vil ikke snu trenden, men den politisk interesserte borger fortjener et bedre informasjonsgrunnlag enn hun tilbys i dag.

• Tracking suppression of online free speech
  threatened.globalvoicesonline.org: Databaser over bloggere som trues, arresteres eller drepes for bruk av ytringsfriheten.
  (tags: blogging ytringsfrihet sensur)
• Shot for news?
  citizentube.com: 850 journalister drept de siste 15 år. Video fra Reportere uten grenser.
  (tags: pressefrihet reportere journalistikk rsf)
• Stol ikke på at skorpionen vil fornekte sin natur når det kommer til stykket
  jonwaa-uhuru-blogspot.com: Innlegg av Jon Wessel-Aas under aksjonen Stopp datalagringsdirektivets møte.
  (tags: datalagringsdirektivet personvern)
• Støre lover høringsforslag om datalagring før jul
  nationen.no: Regjeringen vil før jul sende et lovforslag om det omstridte datalagringsdirektivet ut på høring.
  (tags: datalagringsdirektivet personvern)
• Dette er en remiks
  forskning.no: Ungdom remikser andres arbeid og kaller det for eget. Det faller ikke i god jord hos alle.
  (tags: remiks kultur opphavsrett creativecommons lessig)

• Ytringsfrihet, men …
  bt.no: Kan det være en fornærmelse mot muslimers intelligens å fremstille dem som beskyttelsestrengende følelsesklumper, spør Frank Rossavik.
  (tags: islam karikaturer religion ytringsfrihet)
• BBC – Democracy Live
  bbc.co.uk: Samler videofeeds fra EU-parlamentet, nasjonale og regionale britiske forsamlinger.
  (tags: bbc video demokrati parlamenter offentlighet)
• Stopp Datalagringsdirektivet
  stoppdld.no: Kampanje lanseres tirsdag 3. november.
  (tags: datalagringsdirektivet personvern kampanjer)

• Hvorfor er hijab forbudt på franske skoler?
  fritanke.no: President Nicolas Sarkozy vurderer også å forby bruk av burka og niqab på fransk jord.
  (tags: hijab islam religion frankrike sarkozy)

Prosjektet Fakta først arbeider med å kartlegge offentlige datakilder som bl.a. kan brukes til journalistiske formål. Første innlegg i bloggen fikk overskriften Data er fakta vi kan bruke. Lesere har oppfordret oss til å ta et skritt tilbake og forklare hvordan det rent teknisk går til når en virksomhet frigir data for viderebruk av andre. Hva kreves av tilrettelegging, hvilke formater er å foretrekke — det er noen av spørsmålene vi forsøker å svare på her.

I informasjonsvitenskapen beskrives data som “bærer av informasjon”, “en samling symboler som når de settes sammen etter bestemte regler, kan gi informasjon”[1]. Før vi har lagt på disse reglene omtales ofte datasettene som “rådata”. Det er så reglene vi bruker til å behandle rådataene som avgjør hvilken informasjon vi kan få ut av dem. Å dele data åpner for alternative måter å behandle dataene på, alternative regelsett til å oversette rådata til informasjon. Hvis dette gjøres på metodisk holdbare måter blir dataene omgjort til informasjon vi kan bruke. I beste fall hjelper dette oss til å basere vår forståelse av verden på fakta.

Hva skal til for at data skal kunne gjenbrukes?

Enkelt sagt bør dataene være plattformuavhengige, maskinlesbare og ha en tydelig struktur. Det betyr at de kan brukes på en hvilken som helst datamaskin, og må være mulig å håndtere med programkode uten at et menneskelig øye og tolkning må til for å forstå innholdet. Struktur og metadata (data om data) hjelper oss å gjøre dette mulig.

Professor i internasjonal helse, Hans Rosling, har gjort seg til verdenskjent forkjemper for å frigi offentlige statistikker verden over. Her illustrert ved et skjermbilde fra hans prosjekt Gapminders programvare Trendalyzer som her viser verdens land fordelt etter levealder og inntekt.

Hvilke data?

Intensjonen bak frislipp av offentlige data er ikke bare målet om gjennomsiktighet, men også innovasjon. Hvilke produkter og tjenester som bygges på grunnlag av data som deles aner vi lite om før dataene er tilgjengelig. Når data som tidligere har vært skjult bak kommunegrå vegger åpnes, åpnes også et potensial for friske øyne til å se nye måter å skrive kode som omdanner rådata til informasjon.

Litt enkelt: hvis frislipp ikke innebærer betydelig ulempe for andre (personvern, konkurransehensyn, med mer) og er betalt av skattebetalerne, så bør dataene frislippes.

Hva slags format skal jeg dele i?

Viktigst av alt, formater likesinnede kan bruke. Er du usikker, del det du tror andre kan bruke. Men dette er ikke alltid et enkelt spørsmål å besvare, det kommer i stor grad an på hva slags data du har.

Det er vanskelig å kategorisere datakilder, offentlige så vel som andre. Hvor ofte datasettene endres og hvor store de er kan gi en indikasjon på hvordan de bør deles.

Enkelte datasett er små og oppdateres sjeldent, slik som navn på fylker og kommuner, postnummer, flyplasser, politi-, helse og sosialdistrikt, osv. Slike datasett kan gjerne være tilgjengelig som flate filer. Med “flate filer” menes datafiler som er strippet for programspesifikke koder og notasjoner, slik at dataene kan leses av ulik programvare. Erik Bolstad deler forbilledlig postnummerregisteret etter en opprydningsdugnad i sommer.

Data som sjeldent eller aldri blir oppdatert bør deles åpent på nett, slik at søkemotorer kan hjelpe folk å finne ut at disse dataene eksisterer. Dette trenger ikke være mer komplisert enn å legge filene med beskrivelse tilgjengelig på nett.

Dette er på ingen måte noen «best practice» for deling av data, men det er en metode med lav terskel for å komme i gang. Flate filer krever at de som skal gjenbruke dataene må reorganisere dataenes logiske struktur, en potensielt tidkrevende og vanskelig oppgave, som kan resultere i uriktige tolkninger av dataene.

Data som ofte oppdateres kan også legges på nett som filer, men dette skaper fort mye manuelt arbeid for alle parter. Med store datasett likeså.

Gi oss et API!

Et API er et programmeringsgrensesnitt som muliggjør kommunikasjon mellom programvare. I mange tilfeller vil det som er mest aktuelt være et web-API, altså et grensesnitt en programmerer kan nå over http (protokollen weben er bygget på).

Litt enkelt igjen: når du peker nettleseren din til www.uib.no, så svarer webserveren som denne websiden er lagret på med å servere deg html som nettleseren viser som en webside. Den kunne (og kan) likeledes svare med andre formater, som XML, JSON, RSS, kommaseparerte verdier, SVG, et bilde, osv. “Svaret”, altså de dataene som sendes tilbake etter at et kall er utført, kan behandles videre i den programvaren som utførte kallet. Ved å definere et sett med regler for hvilke ressurser som kan nås med ulike metoder og parametre, kan data raskt, presist og enkelt utveksles.

Når data deles på denne måten kalles tjenesten for en web service, som er et av temaene vi legger i ideen om den semantiske veven [2].

Yr.no har fått mye fortjent kudos for sitt frislipp av værdata, og ved å lese dokumentasjonen deres får vi et inntrykk av hvordan dette kan gjøres. NRK grubler på hvordan de kan gjøre noe liknende, det samme gjør SSB.no under prosjektnavnet Nye ssb.no (se eget blogginnlegg om SSBs nettplaner).

Dokumentasjon er et nøkkelord her. For at en slik tjeneste skal være virkelig nyttig bør dokumentasjonen være brukervennlig. Google kan trekkes fram som et godt eksempel. Deres tjenester som har et offentlig API er som regel dokumentert i detalj og med gode eksempler med kode. Google Maps API er et eksempel for kart. Se også Flickr for bilder, Last.fm for nettsamfunn/musikkdata, osv. Nye tjenester som dukker opp og blir populære på nett har ofte et dokumentert API som gjør at data lett kan gjenbrukes.

RSS er din venn. Uansett hva slags informasjonskanal du deler på nett er det noen som er interessert i å vite når du publiserer noe nytt. Hvis du sitter på data som uregelmessig produseres og er uforutsigbare av natur (kalenderdata den ene dagen, informasjonsskriv, kart eller bilder den neste) så er det bedre at vi får vite at noe nytt er på gang framfor å måtte tråle weben kontinuerlig.

Men viktigst: Vi må vite hva vi ser etter

Vi trenger også en norsk utgave av data.gov, en samlet oversikt over rådata på ett sted. Danskene har det allerede i digitaliser.dk, og en britisk versjon er rett rundt hjørnet. Kartleggingsprosjektet vi informerer om på denne bloggen har begynt på en slik oversikt. Det er i det hele tatt god grunn til å tro at det bare er et spørsmål om tid før et norsk data.gov kommer. Forskningsprosjektet Semicolon har slike planer, som det fremgår her. Det er også private initiativer; nylig har Sondre Bjellås startet wikien datakilder.no.

Som Nick Diakopoulos påpeker bør en slik sentral samling av datakilder inneholde automatisk sporing (f.eks. ved trackbacks) av prosjekter som bygger på data herfra. Slik kan vi bygge på hverandres erfaringer og kode, og unngå dobbeltarbeid.

Det største problemet for kartlegging av offentlige data sett fra en prosuments perspektiv, er at vi ikke vet hva vi ser etter. Først når vi vet hvilke rådata som finnes, kan vi begynne å gruble over hvordan disse dataene kan omformes til samfunnsnyttig informasjon.

Referanser

1. Trond R. Braadland, Innføring i informasjonsbehandling (Fagbokforl., 2002), books.google.com.
2. Thomas B. Passin, Explorer’s Guide to the Semantic Web (Manning Publications, 2004).